Bedriftsmelding - Bedriftsmelding
Min blogg

mars 2011

Minner fra høsten 2010...snart VÅR folkens!

Skriv innlegget her.
The landscape in Dovrefjell is mainly dry, flat, wild and old. And walking there is a great adventure and a beautifull experience!
Det skjer noe med deg etter et par timer i fjellet…
 
”Norge - ditt nærmeste ferieland” sto det å lese i en annonse for noen år siden. HVOR nære er ditt ”nærmeste ferieland”? Og når er det naturlig å ta ferie?
 
To gutter valgte å feriere sammen med Mountain Experience, i en av Norges kanskje mest spesielle naturområder, sammen med Europas eneste sunne populasjon av vill moskus. På Dovrefjell i september!
 
Siden så mange programmessig ferierer i sommermånedene var fjellheimen ganske tom for folk. Guttene opplevde ensomhet, ro, stillhet og en ydmyk kontakt med Dovrefjells flora og fauna. Det er ganske merkelig; etter to timer i fjellheimen halveres alle problemer og bekymringer. Uansett alvorsgrad. Du blir rolig, tilfreds…og du føler at du plutselig har overskudd.
 
Turen gikk til Hjerkinn. All de kjente og kjære fjellprofilene ønsket oss velkommen. Kolla, Svånåtindan, Nystugguhøene, Nystuggudalen, og ikke minst Snøhetta. 2286 meter over havnivå. Etter guidens mening Norges vakreste fjellprofil. Fjell jeg føler jeg har kjent et helt liv.
Det HAR jeg for så vidt også. Første gang jeg besøkte moskus på Dovre var i 1981. På en tur sammen med Simen Bretten, som den gang var leder ved Kongsvold Biologiske Stasjon besøkte vi et dusin av de den gang trettisju dyrene. I dag teller de omkring tre hundre! Jeg var ung biologistudent den gangen, og la nok igjen en betydelig bit av hjertet mitt i Nystugudalen allerede på den turen.
 
Men tilbake til 2010.
Vi velger Forsvarets veier. Retning Kolla. Fargene på trær og busker er ikke lenger som de hadde vært tidligere i sommer. Rundt oss er grønt, gult, knall rødt og alle mulige nyanser av brunt. Og hvite, lysegrå og grå hauger kledt med lav av alle slag.
 
Jeg forklarer høflig forskjellen på lav og mose for mine gjester, når vi endelig får føling med fjellets mest imponerende sau. Ved Svånåa, omtrent fem hundre meter fra oss går tre digre gutter og beitet. Yngre, bråkjekke hanner ser det ut for. Store nok til at vi skjønner hvorfor vi må oppføre oss pent under dette besøket.
Moskus er fredelige, stolte – og digre – vegetarianere. Greier du å tirre på deg en moskus er du enten svært klønete, eller svært uheldig! De er vel egentlig, når den første nysgjerrigheten har gått over, null interessert i deg. Du kan uansett ikke brukes til noe. Og moskus er rasjonelle dyr. Det meste av det de foretar seg har en god grunn.
Men når DET er sagt, er det selvsagt viktig å følge konduite når man er på moskusbesøk. Man irriterer ikke et dyr på 4-500 kilo!
 
Vi finner fram våre skiver med brunost, og en kaffetår. Det er en merkelig, fredelig og faktisk hyggelig opplevelse å spise lunch med moskus. De beiter vier og annen plantekost, vi beiter bødskive med brunost. Det prates lite under måltidet. Moskus er ikke spesielt talatrengt.
 
Etter en stille lunch, plukker gjestene forsiktig fram lange teleobjektiver og dyre kamera. Jeg får nesten følelsen av at de vil spørre vertskapet om det er greit de tar noen bilder.
Men dyra poserer villig. En moskus er ikke redd noe i denne verden. Bortsett fra fly. Vi er allerede glemt, og guttene får fantastiske naturtro bilder. For moskusen sin del er audiensen over. Vi er ikke-eksisterende. De har viktigere ting å tenke på enn uspiselige turister og fjellguider.
 
Det er alltid trist å forlate fjellet. Det har ønsket deg velkommen, og du KAN få bli. Så lenge du vil. Det er snø på toppene. Jeg tenker på vinter, på skiturer. På hvordan JEG tilbringer vinterkvelder. Varm te, ost og kjeks og en god film. Mens jeg så inderlig VET hva mine venner moskusen gjennomlever! Snø, vind, mørke og langt flere ubarmhjertige kuldegrader enn du og jeg ville overlevd.
 
Men det er påske nå. Lyse dager. Sol. Skiføre på lett råtnende snø. Moskus i store grupper som tar vare på hverandre. Har du lyst til å bli med en tur, er du velkommen.Til å spise påskemarsipan og appelsin i selskap med Dovrefjell og Sunndal Nasjonalparks kanskje mest fascinerende innslag.
 
Dombås, 12.03.11
Terje Rian
 
Website Builder drives av  Vistaprint